Blek etterlikning av en surpomp (2024)

---

3

FILM

«A Man Called Otto»

Regi: Marc Foster

USA, 2022

---

Den svenske dramakomedien «En mann ved navn Ove» var en overraskende stor suksess i USA, som sanket to Oscar-nominasjoner og ble den største fremmedspråklige kassasuksessen der tilbake i 2016. Noe som langt på vei forklarer hvorfor vi nå får en amerikansk nyinnspilling med Tom Hanks i hovedrollen.

Handlingen er forflyttet til et lite nabolag i Pittsburgh, hovedpersonen er døpt om til Otto og sentimentaliteten er skrudd opp flere grader. Resultatet er en blek etterligning av en folkekjær original, som ikke helt ser ut til å skjønne hva som egentlig gjorde at den svenske filmen fungerte såpass bra.

Personlig var jeg ikke fullt så begeistret over «En mann ved navn Ove» som en del kollegaer, men den fanget opp en særpreget skandinavisk skikkelse som er lett å kjenne igjen. Den kommunegråe borettslag-paragrafrytteren som sørger for at husordensreglene blir fulgt til punkt og prikke, kjefter rasende på alle som parkerer foran inngangspartiet og er veldig opptatt av at grinden alltid skal være lukket. En profesjonell kverulant som er drevet av bitterhet over at folk ikke respekterer hans autoritet, føler at alt var så mye bedre før og innerst inne er en ensom stakkar drevet av hjertesorg, savn og selvmordstanker.

Den svenske forfatteren Fredrik Backman valgte å tro at det harde skallet til folk som Ove skjuler sårede, snille mennesker som lar seg lokke ut med litt varme og medmenneskelighet – og det er jo en fin tanke. Årets nyinnspilling blir imidlertid bare en forenklet reprisesending, som aldri legitimerer sin eksistens som noe særlig mer enn en nødløsning for amerikanere som ikke fikser å lese undertekster.

I likhet med sin svenske tremenning er enkemannen Otto (Tom Hanks) en vanskelig mann å like, selv om han ikke har på langt nær like skarpe pigger. En suicidal surpomp som desperat savner sin avdøde kone Sonya, og føler at livet ikke er verdt å leve uten henne. At Otto akkurat har blitt nedbemannet fra det lokale stålverket gjør ham ikke nevneverdig lysere til sinns. Vi møter ham under en handletur i en jernvarehandel, der Otto kjøper rep, kjekler med den unge ekspeditøren om prisen og går hjem for å henge seg.

[«Babylon» er blitt en intens berg-og-dalbanetur gjennom Hollywoods turbulente 1920-tall]

Innen han rekker å feste repet rundt halsen får han besøk av den mexicanske ekteparet Marisol (Mariana Trevino) og Tommy (Manuel Garcia-Rulfo), som har flyttet inn over veien sammen med sine to døtre. Den høygravide naturkraften Marisol er immun mot Ottos bitre spydigheter og frustrerte raserianfall, mens hun drar ham knurrende ut av skallet sitt. Hun kommer jevnlig innom med mexicansk mat, rekrutterer Otto som barnevakt og bestemmer seg for at han skal lære henne å kjøre bil.

[«Ellos eatnu – La elva leve», filmen om Altakonflikten, handler mer om identitet enn om lenkegjenger (+)]

Otto gjør sporadiske forsøk på å bli gjenforent med kona via kullosforgiftning, å kaste seg foran et ekspresstog og skyte seg med hagle, men skjebnen griper inn hver gang. En forfrossen løskatt blir nok et element som tvinger Otto til å bli et bedre menneske, men siden han spilles av Tom Hanks føles ikke denne forvandlingen like fundamental som i Rolf Lassgårds skikkelse. Tilbakeblikkene til Ottos første møte med kona Sonya (Rachel Keller) er langt mer glansbilde-sentimentale og «The Notebook»-aktige, mens Tom Hanks’ yngste sønn Truman overtar rollen som en ung Otto. Flaks for ham at filmen er produsert av foreldrene hans, antar jeg. Personlig hadde jeg foretrukket å se Chet Hanks i denne rollen, men vi kan jo ikke få alt her i verden. Nepo Baby 4 Life!

Å forflytte en særpreget svensk, sosialdemokratisk arbeidskar til amerikanske trakter kommer dessuten med et kartotek av utfordringer. På den ene siden er Otto skildret som en mannlig «Karen»: den typen ubehagelig hissigpropp er veldig vant til å si ting som «jeg forlanger å snakke med sjefen din!».

På den andre er Otto totalt blottet for fordommer og politisk bagasje, mens han stiller opp for den unge transgutten Malcolm (Mack Bayda), legger ut om sin respekt for mexicanske innvandrere, kjemper mot en ond storkorporasjon som prøver å kaste ut en nabo med Parkinsons og blir venner med en ung livestreamer. I amerikansk versjon blir de utilsiktede parallellene til Clint Eastwoods «Gran Torino» (2008) mye tydeligere, selv om den filmen var mye ærligere i sin skildring av hovedpersonens fordommer og svakheter.

[«Natt» er gripende og vakker om en vondt tema (+)]

Tom Hanks er alltid et severdig midtpunkt, men dette er dessverre ikke en rolle som kler ham særlig bra – og han sliter med å tilføre Otto grånyansene som var en så sentral del av den svenske originalen. Tyskfødte Marc Foster («Quantum of Solace», «World War Z») gir heller ikke inntrykk av å være den rette mannen for materialet, og forholder seg til «A Man Called Otto» som en leiesoldat-regissør drevet av profesjonell likegyldighet og nøytral distanse.

I den grad denne filmen klarer å vekke følelser er det takket være kildematerialet og skuespillerprestasjonene (Mariana Travino er et sympatisk bekjentskap), men ingenting her er i nærheten av å være like rørende som de beste øyeblikkene i «En mann ved navn Ove». Så vidt jeg vet har ikke absolutt alle kopier av den svenske originalen blitt ødelagt i en lagerbrann, eller noe sånt – noe som gjør det veldig vanskelig å skjønne poenget med å se en mer anonym, strømlinjeformet etterligning.

[Nabo om avhopperen: – Hvordan han har klart å komme seg over der, det er en gåte]